Dag 3: Giant Buddha og templer

Vi våknet av alarmen kl 08:00 og kledde oss og pakket dagssekken. Nede i resepsjonen møtte vi de andre kl 08:30 og gikk sammen til den samme restauranten vi spiste middag på kvelden i forveien. Der ble vi servert på samme viset som sist: de kom med flere og flere fat med mat på, så var det bare å lempe over det en villa ha i sin egen lille skål.

Vi fikk et stykke dampet seig loffeaktig "brød", en salat med paprika, selleri og chili, friterte kikerter, kinakål, akurk i eddik og en slags bønne-linse-miks. Vi fikk også hardkokte egg, som skulle vise seg å være litt tungvint å spise med pinner.

Etter mat fikk vi møte guiden vår, Nathan. Han var en koselig kineser med stygge tenner og fancy klær. Han kunne godt engelsk, men slet litt med uttalen slik at det var noe vanskelig å få med seg alt han sa.

Likevel bablet han i vei om alt vi så. Han hadde med seg et rosa flagg som han veivet rundt med slik at vi med rosa bånd visste hvor vi skulle gå.

Sammen ruslet vi opp til plassen foran den store bjella og ventet der til bussene kom. Der var det flere politifolk og andre lokale som kikket fælt på oss. Det var bare å bli vandt til dette, fikk vi høre av lærerne som hadde vært i Kina før. Da bussene kom fortet vi oss inn i dem og satte av gårde mot byen Leshan. Der skulle vi se på en stor Buddha-statue som var hugget ut i en fjellside. Vi fikk noe informasjon om den på bussen: den ble startet på av en munk for mer enn 2000 år siden. Den er plassert der tre store elver renner sammen til en, og før tiden var det vanlig med flom på grunn av de store vannmassene. Denne statuen skulle beskytte lokalbefolkningen mot flommene som ødela både avlinger, bygninger og tok liv. Det tok mange hundre år å fullføre den. Dette fordi da munken døde, var det få som jobbet på den. Den er 71 meter høy og 28 meter bred og har 1021 krøller på hodet.

Vi måtte kjørte en god stund før vi kom fram. Kjørekulturen der domineres av tuting, null respekt for oppdelingen i filer og halvsikre forbikjøringer. Vi holdt oss godt fast mens bussjåføren raste rundt både i riktig og i mogående felt. Vel fremme ved inngangen hoppet Nathan ut og fikk tak i billetter til alle. Vi kjørte så gjennom en flott portal og videre til en stor parkeringsplass. Med en gang vi kom ut av bussen, ble vi overfalt av noen damer som ville selge oss smykker og kjeder. "Po, che che" hadde vi fått beskjed om at betød "nei, takk", men det virket ikke som om de forsto (eller ville forstå) dette.

Vi fulgte etter Nathan og det rosa flagget hans langs en bred gate. Etter 10 minutters gange kom vi fram til enda en portal, som viste seg å være den ordentlige inngangen til området rundt Buddhaen. Der fikk vi utdelt billetter og gikk gjennom billettkontrollen. Nathan samlet inn billettene igjen på den andre siden. Da alle var kommet gjennom var det tid for gruppebilder før vi startet gåturen mot statuen.

Ledet av Nathans rosa flagg gikk vi dypere inn i parken. Langs veien var det flere skilt som informerte om regler og forbud - et fåtall av dem riktig oversatt til engelsk: "No firing in the world heritage site", "Do not touch the touch" og "Not to parabolic" var noen av de vi lo godt av. På stien bort til Buddhaen var det mange tegn, symboler og mindre statuer skjært inn i fjellsidene.

Vel fremme ved en stor plass ble vi gjetet inn i et stort køsystem - det var masse mennesker der, og flere av dem var mer interesserte i å ta bilder av oss enn hodet til Buddhaen, som en kunne se derfra. Etter

en stund var det vår tur til å begynne nedstigningen til bunnen av statuen. I starten var den en fin bred sti, men denne smalnet seg etter hvert. Etter en kort nedstigning på ca 10 meter kom vi til et utkikkspunkt hvor vi kunne se overkroppen på statuen. Først da innså jeg hvor stort 71 meter faktisk er.

Etter utkikkspunktet ble stien smalere, og mot slutten var det kun plass til én og én i bredden. Trappene var skjært inn i fjellsiden, men hadde heldigvis et kraftig rekkverk hele veien ned. Også her var det skjært ut flotte, detaljerte statuer i fjellsiden.

Vel nede kunne vi se de bratteste trappene vi hadde forsert, og alle de stakkerne som fortsatt slet seg nedover dem. Vi kunne også se hele Buddhaen herifra - en kan lett føle seg liten ved siden av noe så stort! Ved føttene var det et bønneområde, og vi så flere som kjøpte røkelse og lys som de tente mens de knelte foran statuen.

Etter en bildesession var vi klare for å gå opp igjen. Det var ikke så langt som jeg hadde fryktet, men en ble god og varm i 28°C. Vi tok en pause ved et stort hus, hvor noen også satte igang med sangen "Hanen stend på stabburshella". Også her var det flere som ville ta

bilde med oss, blant annet en liten gutt som ikke kunne vært mer enn 4-5 år.

Vi gikk så et par trapper til før vi var helt framme der vi startet. Der gikk en annen vei tilbake - gjennom flere buddhistiske tempel hvor det var utskjæringer, gullmalerier og flere titalls statuer av ulike Buddhaer. Ved samtlige var det plassert ofringer - pakker med oreokjeks, bokser med cola og frukt var blant det vanligste.

Vi kikket rundt samtidig som vi gikk. Etter litt kom vi ut av tempelområdene og inn i en slags park. Det hang noen små superfine røde lanterner i trærne! Disse har jeg sett mye av rundt i byene og er noe av det første jeg tenker på når jeg seg for meg kinesisk pynt. Vi kjøpte en is før vi gikk videre til en lang trapp som føre opp til enda et tempel. Vi satte oss i bunnen av trappene og tok noen bilder før vi beveget oss mot utgangen av parken.

Vi fant igjen bussene og kjørte i en halvtimes tid til sentrum av Leshan, som ga oss mer følelse av kinesisk storby enn turistdelen Emeishan. Her var det høye bygninger, brede gater og trafikkstøy. Vi ble gjetet inn til en restaurant og plassert på bord ute, midt i solsteika. Jeg klarte heldigvis å ta av en plass hvor jeg satt med sola i ryggen. Også her fulgte de den samme prosedyren som i Emeishan når det kom til servering: mer og mer mat ble satt fram på små fat, og vi plukket det vi ville ha til vår egen lille skål.

Etter måltidet gikk vi og kikket i nærområdet mens reiselederne la planen for resten av dagen og morgendagen. Vi kjørte så tilbake til Emeishan. På veien ble bussen stoppet av politiet. En av politimennene tuslet inn i bussen og kikket. Han fant tydeligvis ikke noe av interesse ettesom vi fikk fortsette. Tilbake i Emeishan rakk vi innom hotellet for å legge fra oss litt saker før de som ville kunne bli med på enda et tempelbesøk. Jeg, livredd for å gå glipp av noe, ble så klart med.

Vi gikk med Nathan til plassen ved den strore bjella og derfra opp noen trapper, som jeg helt ærlig hadde fått litt nok av for en dag. Vi kom inn i en slags skog med koselige små steinbelagte stier. Den

førte oss til et stort tempelområde.

Vi betalte 8 yuan (rundt 10 kr) for å komme inn og kikke i området. Her gikk vi rundt i hvertfall en times tid. Der var det mange flotte bygninger, statuer, store "kar" ment for røkelse og frodige hager med masse planter og andre dekorasjoner. Det var også en vegg der som var full av treplater som hang i røde tråder med dusker og dekorative knuter. Vi ble forklart at det var ønsker - en kunne kjøpe en slik, skrive et ønske på den og henge den opp der. Dersom ønsket ble oppfylt, måtte en returnere og takke Buddha.

Området var delt inn i fire-fem templer som lå i ulike nivåer. En gikk gjennom ett tempel og kom ut til trapper som førte opp til det neste. I det øverste tempelet, som også var det flotteste, var den en større Buddha-statue og en munk som tuslet rundt og stelte. Veggene var dekket av montre som var fulle av Buddha-statuer og bøker.

Etter å ha gått tilbake gjennom alle templene og hagene, fortsatte vi ut av tempelområdene og bega oss ut på stien i skogen igjen. Vi gikk en liten omvei og opp til en paviljong hvor det var plassert en stor bronsebjelle. Den var full av innrissninger av kinesiske tegn. Nathan forklarte at det var navn og summer de hadde donert til tempelet. Det kunne være alt fra én yuan til flere hundre, om ikke mer.

Vi gikk så videre mot utgangen av parken, men var innom et stort tre som var fult av bønneflagg.

Vel nede på parkeringsplassen gikk vi tilbake på hotellet og slappet av der en times tid. Kl 19:30 gikk vi, i regnvær, til "Taoism of Emeishan", hvor vi igjen ble servert mer mat enn vi kunne håpe på å spise opp. I etterkant av måltidet gikk jeg og romkameraten min rundt i området og tittet i de små butikkene. Etter å ha kjøpt noen suvernirer gikk vi tilbake på hotellet. Vi var i sengs rundt kl 23:00.