Dag 5: topptur og byvandring

Dette var en merkelig natt. Jeg tror ikke at jeg sov noe, ettersom jeg ikke har noe minne av å lukke øyene eller åpne dem igjen etter å ha sovet. Likevel følte jeg meg ikke så utmattet da vi måtte stå opp kl 05:25. Vi kledde oss raskt med flere lag varme klær og pakket dagssekken for en fjelltur opp på Mount Emei.

I matsalen ble det servert frokost kl 05:45. Dette var en stakkarslig servering i forhold til hva vi hadde fått i Emeishan: vi fikk det dampede brødet og et par fat vegetarisk mat, blant annet eddiktrukket kål og agurk og en annen frukt som også smakte av eddik. Etter den korte frokosten fortet jeg meg på "badet" og pusset tennene før vi skulle møte igjen allerede kl 06:00 i matsalen. Der ble vi samlet i gruppene før vi gikk ut i den kjølige morgenluften.

Vi gikk et godt stykke på en bred steinbelagt sti som skulle ta oss til kabelvognene vi skulle ta videre. Det bar oppover fra første steg. Vi

forserte mange (MANGE) trappetrinn, og kulden ble etter kort tid ikke lenger det største problemet. Det var svært få andre på stien da vi gikk der, noe som var forståelig ettersom om klokka ikke engang hadde slått 06:30.

Noe utsikt var det fra veien, men uten lyset fra byene langt der borte hadde vi ikke sett at det var noe annet enn mørke der. Det var såpass tidlig at vi måtte gå rundt med lommelykter. Etter noe som føltes som flere timer, men som ikke var mer enn en halvtimes tid, kunne vi endelig se stasjonen hvor kabelbanen gikk ifra. Svette og anpustne som følge av den tynne lufta, slet vi oss opp de siste trappene til stasjonen. Der ventet vi til alle hadde kommet seg opp før vi fikk stille oss i kø for å ta banen. Etter noen minutters ventetid kom jeg meg omsider med en bøling inn i vogna. Der ble det trangt, men jeg fikk meg en plass fremst slik at jeg kunne se ut. Så begynte ferden oppover.

Flere merket høyden etter kort tid; dotter i øra, tynnere luft og ikke minst kulden. I løpet av få minutter hadde vi steget til rundt 3000 moh. Kl 07:04 var vi ute av vogna. Det som møtte oss utenfor stasjonen var bitende kulde, ivrige kinesere, som tok bilder av både oss og landskapet, og en fantastisk utsikt. Sola hadde ikke enda

kommet ordentlig opp, men det ble lysere og lysere for hvert minutt.

Vi fikk en times tid til å utforske på egen hånd. Jeg gikk med ei annen for å se på de mange delene av området. Vi måtte først opp enda flere trapper fra utkikksplatået til de ulike templene, butikkene og statuene som utgjorde selve attraksjonen.

Det mest iøyenfallende var den store, forgylte statuen av Buddha som satt på fire elefanter. Synet var spektakulært, men de store kranene i bakgrunnen og lyden av anleggsmaskiner la en liten demper på stemningen.

Vi kikket først på statuen. Rundt var det flere rader med lykter og lys, samt en stor anretning en kunne sette røkelse oppi. Statuen var høy, og for å få med hele på et bilde måtte en gjøre en innsats, enten ved å gå langt unna, eller legge seg ned på bakken. En kunne også gå inn i sokkelen av statuen. Der inne var det et flott rom med flere Buddhaer bak montre i veggene, samt en stor statue i midten av rommet.

Det var også flere andre flotte statuer på området, blant annet elefanter, tigre og drager. Vi gikk så inn i tempelet som lå rett bak kjempestatuen av Buddhaen og elefantene. Det var i samme stil som alle andre templer vi hadde vært inne i, men det var betydelig større. Til sist gikk vi innom en suvernirsjappe, hvor de hadde alt fra små plastikfigurer til 40 yuan til store porselens-Buddhaer til flere hundre tusen. Jeg kjøpte en liten, tykk gylden Buddha som et minne om stedet.

Vi møtte resten av gjengen og guidende ved kjempestatuen kl 08:00.

Der fikk vi litt informasjon om området av Nathan før vi begynte turen ned mot kabelbanen igjen. De fleste var ispinner på dette tidspunktet, så det gjorde ikke noe at vi ikke fikk mer enn en halvannen times tid på toppen.

Det var lengre ventetid ved kabelbanen for å komme ned, men vi slapp omsider inn i en vogn og var igjen nede på 2400 moh rundt kl 08:35. Vi gikk så ned mot tempelet igjen. Denne veien virket heldigvis mye kortere enn veien opp. Det var blitt ordentlig lyst, samt at vi var langt fra alene på stien.

Jeg og noen andre kjøpte oss hver vår boks med nudler som vi varmet hendene på mens vi gikk. Dette så nok litt dumt ut, men det var nok ikke kun det som gjorde at folk kikket og tok bilder av oss. "Westerners" hørte jeg en forbipasserende mumle.

Vel nede ved klosteret hentet vi sakene våre fra sovesalen og satte kursen mot parkeringsplassen. Der spiste vi nudlene mens vi ventet på bussene. Kl 09:30 hadde alle funnet seg rett buss og vi satte kursen mot Emeishan by igjen - alle så fram til sol og vårtemperatur.

Jeg sovnet etter kun få minutter i den noe varmere bussen.

Etter en time våknet jeg. Da kjente jeg sola varme gjennom ruta og så vårlig, tett og grønn skog utenfor. Det var helt utrolig hvor fort vær og klima kunne endre seg der!

Vi var ikke langt unna byen, så jeg holdt meg våken resten av turen. Rundt kl 11:00 var vi tilbake på busstasjonen. I saueflokk gikk vi til hotellet, hvor jeg og romkameraten fikk tak i nøkkelen til rommet vårt, det samme som i hadde bodd på tidligere. Vi brukte en times tid på å pakke om og stelle oss før vi gikk ut for å kikke i handlegata. Det var kun en halvtime fra vi var kommet oss ut før klokka var slagen 12:30, som ville si lunsjtid på "Taoism of Emeishan".

Etter en god lunsj var jeg innstilt på å bruke ettermiddagen på å gå til noen varme kilder like ved, hvor guidende skulle følge oss og fortelle om området. Da jeg fikk vite at det kun var et kunstig, oppvarmet basseng, som til og med kostet 90 yuan å komme inn på, ombestemte jeg meg. Jeg gikk tilbake til hotellet og byttet ut badetøy og håndkle mot litt maskara og en veske. Sammen med tre andre gikk jeg rundt om kring i Emeishan for å kikke. Vi var først i handlegata og andre smågater. Vi fant blant annet notatbøker med

kommunistisk propaganda, pandahårspenner, kortstokker med forskjellige motiv og artige, men unødvendige duppeditter. Vi kom også forbi en restaurants "spiskammer" - levende dyr i små bur på display utenfor som tydeligvis skal lokke til seg gjester. Dette ser en ofte her, dessverre.

Vi forlot de trange handlegatene for å se på en park den ene guiden hadde anbefalt oss å besøke. Den lå like ved universitetet, som vi også kikket på. Fra avstand så parken veldig fin ut, men da vi kom nærmere så vi at den var ganske så slitt og vissen. Vi gikk heller nedover hovedgata og ut av turistdelen av Emeishan. Rett utenfor portalen var det en stor anretning bestående av flere fargerike aper på et platå, alle med en artig positur. Vi hadde det gøy med å gjenskape disse. Igjen måtte en ty til ekstreme stillinger for å få det rette bildet.

Videre hadde vi hørt rykter om et artig syn - en diger, oppblåst "hall" formet som en blåhval. Da vi fikk øye på den, som var bak et digert gjerde, tok vi noen bilder av den. Dette så han som passet på inngangen, og han kikket fælt etter oss. Vi fant ut at det ikke var noen åpning i gjerdet langs veien, så vi begynte turen rundt det. Ved slutten av det kom vi inn på en fin sti på en plen med flere paviljonger og vifter som snurret i den svake vinden.

Etter å ha tittet litt her, gikk vi mot hvalen. Der møtte vi på mannen som vi hadde sett gjennom gjerdet. Som forventet kunne han ikke engelsk, så ved hjelp av tegn og intens peking fikk vi spurt om lov til å kikke inn i hvalen. Der ble vi møtt av et overraskende syn: der var det et stort basseng fult av små baller, samt større apparater som hamsterhjul, trapper, sklier, trampoliner og større baller en kunne tre

over seg og krasje inn i andre med. Mannen viste at vi kunne ta av skoene og hoppe uti om vi ville. Vi lekte oss rundt et par minutter. Både vi og han lo godt da vi vaset rundt som småunger. Gøy var det, men det var også svært tungt å være der inne. Fargen på hvalen gjorde at lyset var helt blått, og luften som holdt hvalen oppblåst, var varm og utrolig tung. Vi takket for at vi fikk se og prøve før vi returnerte til turistdelen av Emeishan igjen.

På vei tilbake på hotellet bestemte vi oss for å ta en is og spille kort i sola. Vi satte oss ved et lite bord utenfor butikken vi handlet på og spilte et par runder. Vi la merke til at de ansatte kikket på oss, men vi visste ikke om dette var fordi vi var norske eller fordi vi hadde tatt plassen deres. De sa ingenting, så vi satt der helt til de begynte å koste løv rundt oss - da satt vi i veien, så vi gikk tilbake til hotellet og fortsatte kortspillet der.

Kl 18:30 var det tid for middag. Vi gikk igjen til "Taoism of Emeishan" og fikk servert mat. Den var like god som alltid, med mye av de samme rettene som vi hadde fått tidligere. Det var spesielt godt med vannmelon! Jeg var også sleip nok til å ta med meg spisepinner derifra, slik at jeg kunne ta med hjem.

I anledningen bursdagen til ei av jentene på huset dagen etter var jeg andre fra huset ute for å kjøpe en gave til henne. Da dette var gjort, var vi innom restauranten for å sjekke oss inn hos lærerne før vi returnerte til hotellrommet. Der stelte vi oss og pakket. Vi var begge i seng rundt kl 23:00.