Dag 4: aper, templer og kloster

Vi våknet kl 07:15 og pakket oss ut av rommet. All bagasje som ikke skulle være med til klosteret på toppen av Mount Emei skulle legges igjen på hotellet i Emeishan. Kl 07:50 var de fleste klare i resepsjonen.

Vi gikk, igjen i regnvær, til Taoism of Emeishan. Det så stengt ut, men det satt tre damer på utsiden og vasket salat og kål og de vinket oss inn. Bordene var allerede dekket og noe mat var satt fram. Vi spiste igjen den dampede loffen (som jeg tror likner dumpling, denne gangen var de fylt med kjøtt og grønnsaker), egg og diverse småretter bestående av agurk, kål og bønner.

Vi skulle møte i resepsjonen kl 09:00 med bagasjen vi skulle ha med videre for å gå sammen til en busstasjon. Det regnet fremdeles ute, så vi fikk utdelt regnponchoer av hotellet. Jeg kjøpte også regntrekk til skoene for 15 yuan. Fasjonabelt!

I en stor saueflokk gikk vi nedover handlegata i Emeishan. Etter et par hundre meter kom vi til stasjonen, som var stor og stinket røyk. Der måtte vi sende sekkene gjennom en sikkerhetskontroll før vi kunne sette oss i venteområdet. Der ble vi ble sittende i hallen og vente et kvarters tid før vi fikk gå ut til bussene. Vi kjørte gjennom byen og etter omtrent 15 min var vi langt unna høye bygninger og trafikkbråk. Høye, skogdekte åser og smale veier som slynger seg oppover dalsidene var det eneste vi så i den neste havltimen.

Vi kom så til en bro hvor vi kjørte over. Det var skiltet til et apereservat, og rundt kl 10:30 kom vi fram til en stor parkeringsplass i noe som liknet et sentrum i en liten by. Derfra samlet vi oss i gruppene og begynte ferden mot apereservatet.

Vi gikk en liten stund på flotte, brede steinbelagte stier under tak. Et rekkverk gikk langs veien og skilte oss og dalbunnen 20-30 meter under. Det tok ikke lang tid før vi møtte på en ape av sorten Tibetmakak. Den var gaske stor! Vi ble bedt om å holde oss litt unna

den, og dersom den hoppet på oss måtte vi bare forholde oss rolige og sette oss sakte ned på huk slik at den kunne gå ned igjen. Nathan jaget den vekk da den ble litt for nærgående. Vi gikk videre en god stund før vi kom dypere inn i skogen. Der kom vi etter en liten stund frem til en liten landsby ved en stor, grønn innsjø.

Vi gikk over to store hengebroer. Landskapet var veldig idyllisk og lydene av rennende vann, vind i trærne og fuglekvitter ga en koselig og rolig stemning. Denne ble litt ødelagt da noen bestemte seg for å lage et helvete ved å gynge så mye de kunne på hengebroene. Vi kavet oss over på den andre siden så fort vi kunne.

Vel over på den andre siden gikk gjennom landsbyen og inn i skogen igjen. Etter hvert som vi kom dypere inn, kjente vi at varmen og luftfuktigheten gikk oppover. En stund senere så vi en slags paviljong

ved en liten foss. 100 meter bak denne lå et stort tempel som vi tok en liten pause ved. Etter å ha sett oss ferdige der, fortsatte vi på steinstiene. Flere steder var det laget til en større plass hvor det sto blant annet statuer, informasjonstavler og boder hvor de solgte mat og suvernirier.

Vi endte opp ved en elv vi måtte krysse. "Cant lower the water" var informasjonstavlene måte å fortelle oss at vi ikke måtte gå i vannet. Vi måtte i stedet gå på store søyler som var plassert ut i elva. Vi gikk oppover langs elva et par hundre meter før vi kom opp på steinstien igjen. Veien videre gikk mellom to fjell - det var ikke plass til mange i bredden på de stiene.

Vi måtte krysse elva igjen før vi kom forbi enda en paviljong. Der ble jeg og ei annen nærmest revet av stien og plassert på en benk på hver vår side av en ivrig kinesisk dame som ville ha bilder med oss. Vi ble holdt godt fast og fikk ikke gå før både hun og venninnen hadde fått de bildene de ønsket. Vi kom oss omsider videre og etter en halvtimes gange kom vi til flere boder og deretter inn i apeområdet. Der ble steinstien erstattet med falske tømmerstokker med noe mellomrom, noe som gjorde det litt ubehagelig og usikkert å

gå der. Etter flere trapper og enda en hengebro, kom vi til der apene holdt til. Der var det satt opp et lite partytelt med en PC og en printer, samt kasser med apefôr en kunne kjøpe og gi til apene. Disse beveget seg "fritt" på rekkverket, i dalsiden nedenfor stien og i trærne rundt oss.

Noe skumle og nærgående var de - flere ansatte gikk rundt og passet på at folk ikke kom for nære, og om apene viste interesse for sekker, hatter eller andre ting, viftet de dem vekk med selfie-stenger. De tilbudte seg å ta bilder av oss med en ape på ryggen, noe ingen var særlig gira på ettersom de var nokså store og møkkete. Etter å ha sett nok på apene, gikk vi tilbake til det store tempelet, hvor vi ankom rundt kl 14:00. Vi gikk opp en liten sidetrapp og inn på en restaurant. Der ble vi servert mat og litt te.

Etter måltidet kunne en velge om en ville gå et par timer til nattas overnattingssted, et kloster på toppen av Mount Emei, eller om en ville gå tilbake til bussen og kjøre den opp. Etter å ha hørt at hele veien opp bestod av de samme sleipe steintrappene vi hadde gått rundt i hele dagen, valgte jeg, og de fleste andre, å returnere til

bussen.

Vi gikk heldigvis ikke den samme veien tilbake. I stedet for å gå gjennom landsbyen og over hengebroene, gikk vi rundt hele innsjøen. Veien tilbake derfra var den samme, men den føltes mye kortere denne gangen. Allerede etter en halvtime var vi fremme ved bussene. Der ventet vi en times tid på at alle skulle komme fram og telles, og på at Nathan skulle få tak i bussbilletter til alle. Vi fikk omsider satt oss i bussene og kjørt avgårde til klosteret på Mount Emei.

Etter en halvtimes tid måtte alle ut av bussen og gjennom en bevoktet billettkontroll. Deretter bar det oppover. Vi kjørte i sikksakk oppover fjellsiden. Da vi var nesten 2300moh, kunne en se flekker av snø langs veien! Jeg merket også at temperaturen ble betraktelig lavere. Ikke lenge etter at snøen dukket opp, var vi fremme. Bussen stoppet i et område som virket som en slags turistplass - det var et par hoteller, noen restauranter, en kiosk og flere boder som leide ut tykkere ytterklær. Dette skjønte vi fort var med god grunn, ettersom temperaturen oppe på fjellet ikke kan ha vært mer enn et par grader, kanskje enda kaldere.

Like ved klosteret vi skulle bo på, var det en stor grusplass som endte i et utkikkspunkt. Der var det fantastisk langt ned og en flott utsikt over en dyp dal og høye fjell. De fleste var nokså kalde, så vi fortet oss inn i klosteret. Det hjalp ikke mye på varmen, ettersom vi kom inn på en plass som ikke hadde tak. Vi ble stående å vente, så jeg og noen andre gikk fort for å finne et toalett. Etter å ha løpt rundt hele klosteret måtte vi opp ved restaurantene før vi fant et åpent toalett. Det viste seg å kun være squate-toalett der, så da ble vi nødt til å prøve oss på det. Vi fortet oss så tilbake til klosteret, hvor ikke mye hadde skjedd siden vi løp av gårde.

Til slutt fikk vi vite hvor vi skulle sove. Tre av gruppene ble fordelt på ulike rom, mens min og to andre grupper skulle sove på en sovesal. Det viste seg å være et nokså stort L-formet rom med køyesenger som kunne romme nesten 60 gjester. Jeg fortet meg å ta av en underkøye et stykke unna den digre døra, som ikke var særlig godt isolert rundt karmene. Vi rakk kun å kle på oss litt ekstra før klokken var 17:50 og vi gikk ned til matsalen, som viste seg å være en kombinert gang for soverom, garasje, kjøkken og spisesal.

Her ble vi servert vegetarisk mat. Det fikk vi noe mindre mat enn vi var vandt til, men de fleste ble mette. Vi fikk så beskjed om å møte i matsalen igjen kl 19:30. I mellomtiden gikk vi rundt i området og kikket. Vi fant et stort kart over området, og prøvde å finne ut hvor vi hadde gått den dagen. Deretter gikk vi ned til den lille kiosken, som viste seg å være veldig dyr i forhold til de andre vi har vært på ellers i Kina. I desperasjon etter varme arrangerte vi Rødt Lys på grusplassen. Flere lokale og andre kinesiske turister sto først kun og så på og lo litt av oss, men da de skjønte konseptet ble de med de og.

Da klokka var blitt 19:30 satt vi klare i matsalen igjen. Nå skulle vi lære å skrive kinesisk! Alle fikk utdelt en avisside som underlag og et tradisjonelt kinesisk ark. Det var svært tynt og pergamentfarget. Vi fikk så hver vår pensel, tradisjonelt laget av bambus og ulvepels, og en kopp blekk på hvert bord. Guidende viste så fram ulike bannere med symboler på, som skulle forme en setning. Vi måtte først brette arket vårt slik at det fikk ruter som vi kunne male i. Deretter prøvde vi å tegne symbolene selv.

Setningen vi fikk kunne oversettes direkte til "E mei en fjell rommer fire årstider", som vil si "Emeifjellet har fire årstider". Det var veldig artig å prøve seg på å male tegn vi ikke egentlig visste hva betydde - for alt vi visste kunne de bety noe helt annet enn vi ble fortalt.

Etter å ha skrevet setningen et par ganger, samt fått den skrevet ned fonetisk og oversatt, var jeg helt ispinne. Jeg jogget tilbake til sovesalen og hentet toalettsaker før jeg fortet meg til "badet" for å stelle meg for kvelden. Tannpussen var vanskelig ettersom det kun kom dråper ut av springen. Vi skulle kun være der en natt, heldigvis. Tilbake i sovesalen ordnet jeg sekken til neste dag og skiftet til "pysj" - ullstilongs, tykke sokker, T-skjorte og pannebånd.

I tillegg hadde jeg fylt en flaske med varmt vann og lagt under dyna. Dette virket som en flott idé helt til den begynte å lekke. Jeg hadde heldigvis kun en dyne under den, bortsett fra plankene vi sov på, så det var en smal sak å bytte den ut med en tørr en.

Jeg var i seng kl 22:15. Det var utrolig kaldt og vanskelig å finne en god stilling på den steinharde plata av en seng. Det skulle bli en lang natt.